Farvel til 2023, og velkommen 2024.

I dag er siste dagen i 2023. Det blir en nyttårskveld med kraftig snøfall her i Sør Norge, med innevær og tid for hygge, uhygge, melankoli eller feststemning! Velg dine skjebne. Alle har vel opplevd alle alternativene i løpet av livet. Husk det slett ikke er et en naturlov å være lykkelig, bare fordi kalenderen og tradisjonen tilsier at man skal være det. Noen ganger klaffer dagen med ditt indre liv, noen ganger hjelper det med bobler, og andre ganger er kravet om feststemning rett og slett bare en patetisk plage. Slik er livet. Uansett hvor du er er du ikke alene om å ha det slik du har det. Godt nytt år til alle sammen uansett! 🍾🥂🥳

Det store bildet av verden i 2023 gjør at snøværet i dag er betimelig sett i i Preus-perspektiv. Vi trenger virkelig en himmelsk korrekturlakk og blanke ark i inngangen av 2024. Vi trenger en himmelsk hær, som uten våpen tvinger hele verden i kne, hvor alt går litt langsommere og stillheten senker seg.

Hvor maktsyke og grådighet begraves, og barneliv og menneskeverd veier sterkere enn økonomiske interesser og despotiske kjeltringers dødelige griskhet. Hvor behovet for evig velstandsvekst og fråtsing begraves, slik at menneskene og verden får en fair sjanse. Hvor bomberegn byttes med lydløse sekunder. Ruinhauger og traumatiserte barn dekket av murstøv, kysses av stumme stjernesøstre og lar barnelatter bryte gjennom landskap dekket av hvit, ren stillhet fylt av håp. Verden trenger det.

Jeg tror desverre ikke 2024 vil by på en plutselig endring, med en magisk pensel som retter opp all uretten og all skaden vi mennesker påfører og har påført hverandre og naturen. Klimaendringer som skjer nå, lærte jeg om da jeg var tenåring. Nå skjer dem, og nå trenger vi en verden der alle skjønner at akkurat de må se på sine egne vaner, og ikke minst forbruk.

Akkurat nå er det en tung tid selv i vår lille trygge krok av verden. Det er umulig å ikke bli berørt av det som skjer ute i verden, klimarapporter og dyrtid. Det er umulig å ikke kjenne på hjelpeløshet eller maktesløshet i møtet med nyhetsbildet, men. Det er lov å skjerme seg, be Serenitys bønn og fokusere på det man kan gjøre noe med. Lete etter lyspunktene og skape godhet og lys akkurat i den omkretsen ditt lys rekker.

Jeg tror det er det eneste valget vi har, som fører verdenen videre. Alene kan vi ikke gjøre noenting i det store bildet, men sammen blir vi sterke. Mange små lys, blir et lysende teppe. Gjør en forskjell, finn ditt lys og tror på at det gjør en forskjell.

For meg personlig har 2023 føltes som et seigt år. Min personlige krig er stadig pågående mot en fiende som mange har møtt, men ingen enda helt har sett og avslørt. Long covid, vaksineskade eller post commotio syndrom, jeg vet ikke hva som er hva, men jeg kan signere på at det en seig fiende. Denne greia kjører en utmattelseskrig både bokstavelig og billedlig. I et av desember øyeblikkrne hvor jeg oppsummerte året som har gått, måtte jeg minne meg selv på en yndlinssang fra Kari Bremnes.

Alle daga har forskjellig vekt
Ingen veit ka dine daga veie
Tru på de som komme til dæ lett
La de tunge ha sin egen gree

Jeg har levd i 2023 om det har vært aldri så seigt! Mange fine, store, gode, sterke, skumle og fantastiske øyeblikk.

Jeg leste i dag noe jeg syntes var klokt og var en fin formulering. Det og lykkes og lykke er ikke det samme. Samtidig må jeg si at akkurat nå blir jeg ganske lykkelig når jeg lykkes med prosjektene mine. Prosjektet som bare NAV er villig til å finansiere, men som betyr livet for meg.

Høstens store seire:

Jeg har greid å trene opp evnent til å tåle korøvinger, lært meg en hel haug med sanger utenat OG greid å delta på konsert.

Jeg har vært i selskap en gang i måneden, med folk jeg verdsetter og har følt meg helt som meg selv.

Jeg kan av og til tåle og være på PCen og gjøre oppgaver.

Jeg greier å skrive igjen. Ikke hver dag og hver uke, ikke alltid når jeg vil. Men jeg kan!

Prisen er at jeg har fått vært mindre ute og mindre i bevegelse, og et mål for våren er å jobbe litt med å greie å synge i kor, skrive og bevege meg samtidig. For bevegelse har det blitt for lite av i høst.

I går fant jeg frem skiene. Turen var en stor seier, for det var første siden 2020 jeg har kost meg på ski og ikke blitt sur, men jeg har definitivt et kadaver som må tuktes til arbeid. Det viste seg at jeg ble støl etterpå.

Jeg hadde et nyttårsforsettt for 2023, og det var at jeg skulle slutte og tenke at jeg var syk. Det gjør noe med hodet ditt og stadig tenke at man er syk, så jeg omdøpte til konsekvent å tenke min nåværende normalsituasjon. Det fungerte så bra, at jeg fant ut at jeg skulle slutte og si at jeg blir dårlig av ting også. Jeg føler meg helt frisk om jeg tusler rundt blant blomstene mine, er sjeldent ute av huset og ikke utsetter meg for noe ubehagelig, men jeg er jo ikke frisk selv om jeg føler meg på topp. Det betyr faktisk at jeg ikke er dårligere når jeg har mer symptomer og føler meg shitty. Dette fungerte så bra at jeg fikk et kjempeproblem når jeg skulle forklare noen hvorfor jeg ikke jobbet.

Vi skal ikke nemlig ikke undervurdere tankens kraft. Vi kan faktisk velge å jobbe med hvordan vi tenker! Hjernen kan bare fokusere på en ting om gangen, og følelser trigges av hvordan vi tenker. Husk det neste gang du tenker «men», når du har opplevd noe hyggelig som også hadde en pris.

Nå har jeg lest horoskopet mitt for 2024, og det var utrolig hyggelig lesning. Jeg skal utvikle meg selv, inntektene kommer til å strømme på og kjærligheten kommer til å blomstre med vårsevja. Selv hos en veteransingel, peppermø som meg! Dette tror jeg selvfølgelig på, mens jeg gjentar at vi ikke skal undervurdere tankens kraft. Med det ønsker jeg ønsker deg et godt 2024! 🥂🍾🥳