Er virkelig løsningen på sykepleiermangelen å fjerne karakterkravet?

Nå har jeg tenkt å fremsnakke sykepleieryrket litt. Visste du at sykepleiere har et helt fantastisk yrke?

Bare spør en sykepleier. Hvis du ikke kjenner noen, så er dette lykkedagen din! For jeg har nemlig bevis på at jeg egentlig er sykepleier, og jeg har tenkt å si noe om akkurat dette i dag.

Jeg savner det unike felleskapet i yrket

Visste du at et vaktrom på et sykehjem eller sykehus ofte er som en emosjonell trykkoker, der latteren bobler, tårene renner, at oversharing fra familieliv og livet forøvrig skjer i ublu grad i vargtimen, når de hvitkledde sitter der hustrige og drikker sterk kaffe som har stått for lenge på kanna, i håp om få kortisolnivået opp på etfunksjonelt nivå slik at de kommer gjennom vakta? At morgenkaffen gjerne svelges mellom latterkuler og fnising? At de som er på jobb kan like eller mislike hverandre til beinet, men det er underordnet fordi de er helt avhengige av hverandre for å få hjulpet alle gjennom dagen, og at i hvert fall alle de med integritet og verdighet hjelper hverandre og stiller opp for hverandre, uansett hva de synes om hverandre personlig?

At vi sier takk for i dag og kanskje godt jobbet, og vi mener det rett fra hjertet der vi står på vonde bein? Kanskje har vi reddet et liv sammen i løpet av dagen, eller bragt litt verdighet og smil inn til en som har mistet kontrollen på alle kroppens funksjoner og er avhengig av at andre gjennoppretter denne verdigheten, etter ei natt hvor tarmer og mage har tømt seg og søvnpusten har tørket ut munnen som allerede fra før er tørr på grunn av medisiner.

Eller at vi har hjulpet den redde, engstelige til trygghet for en stakket stund. Kanskje bare slik at vedkommende får et godt øyeblikk og noen timers hvile, eller kanskje slik at vedkommende beholdt selvkontrollen og ikke skadet seg selv, en annen person eller inventaret. Det er godt å få slippe dette med å miste selvkontroll. Kanskje var det bare at kollegaen min så at pasienten var truende og ubehagelig mot meg, og stilte seg rolig opp ved siden av meg så jeg ikke var alene. Avledet litt, endret stemningen og skapte en trygghet som gjorde at situasjonen løste seg uten ubehag.

Tusen små ting i løpet av en dag, som gjør at den kokende, travle dagen flyr på vinger. Tusen små øyeblikk som gjør at du gleder deg til å dra på jobbe neste vakt. Til sammen gir alle disse små øyeblikkene av samhørighet og en fantastisk fellesskapsfølelse. Den er så fin at det er lett å stå og nynne på skyllerommet, mens bekkenspyleren durer og går, og man leser av urinstix. Den er helt unik, fordi det er så mange unike og krevende situasjoner vi står i sammen.

Dette høres nok veldig glorifiserende ut, og kanske litt langt fra virkeligheten man hører og leser om. Det er kanskje ikke slik man opplever det selv, der man sliten og trett haster inn i garderoben og trekker på seg arbeidspysjen. Men helt seriøst er dette en del av den store virkeligheten og jeg har opplevd det ved flere avdelinger. Det disse avdelingene har til felles er gode førstelinjeledere og et fokus på god faglighet. Dette kan bli så hverdagslig at man glemmer det, slik man ikke tenker på luften man puster inn. Du leser sjelden om det, for det gir ikke særlig klikk på internett og selger ikke aviser.

Det står faktisk som oftest mellom linjene når sykepleier er intervjuet om kritikkverdige forhold (eller sutrer som både de med handlingsmakt og allmuen liker å kalle det når sykepleiere ytrer seg om kritikkverdige forhold), men jeg tror det bare er kjennere som kjenner igjen den lille skriften. De sier de ikke ønsker å slutte fordi det er så bra miljø der, og jeg er rimelig sikker på at de snakker om det fenomenet jeg har beskrevet over.

Det jeg hører ofte når jeg forteller om jobben, «hvordan orker du» eller «dere ser og hører nok mye fælt». Forholde seg til lidelse er en del av og jobben, og rett som det er sier vi at vi ikke orker mer. Dette andre er likevel større. Alle de gangene man ikke kan hjelpe, nulles ut og blir til pluss hver gang man faktisk gjør det. Greier man å se det store i det lille, er det gull som ligger der og venter i korridoren. Og fordi veien til gullet er brolagt med snublesteiner, mye smerter og tidvis mye real utskjelling, så er galgenhumoren og felleskapet som oppstår i teamene helt spesiell.

Er utdanning eneste veien til troverdig kompetanse?

Dette felleskapet savner jeg virkelig i mitt nye liv med bare meg selv som pasient. Hvor vinterslitne stueplanter er eneste team i hverdagen, og jeg kan fortelle at de er en gjeng som er dårlig på humor og er mer stillfarne enn den trausteste hedmarking. Derfor prøver jeg å følge litt med på hva som skjer på helsefronten og tenker en del på helsevesenet om dagen. Jeg er ikke spesielt fornøyd med å være pasient, og jeg er ikke veldig fornøyd med det jeg leser om helsevesenet vårt.

Ikke er jeg særlig fornøyd med helseministeren heller. Jeg synes ikke hun setter i gang riktige tiltak. Da jeg leste at hun har leid advokaten som ikke en gang var lovlig ansatt i sin eksekutorrolle over plagiatstudenter, til å være spydspiss i møte med «jokernord» i helseminsiterens eget plagiatdilemma, sank tilliten enda mer til henne.

Kan vi ikke bare bli enige om at dersom man skal ta en master må man svette seg gjennom jobben på skikkelig vis? Og så kan vi kanskje bli enige om at en master er en fin måte å få forskerkompetanse på, og til å bli skikkelig god på et smalt felt, men at det utover det ikke gir folk noe generell forrang på å tenke, erfare eller handle utover den kompetansen de har prioritert å tilegne seg. Det til tross for at kildekritikk og vitenskapsteori er et ekstremt viktig fag i dagens samfunn. Det burde alle begynt å lære om på barne og ungdomsskolen, og forhåpentligvis gjør de det nå til dags.

Kan vi ikke bare bli enige om å klappe hverandre på skuldra, og lytte til hverandre, høre på argumenter og se på realkompetanse og si at vi er like mye verdt. Og at den kompetansen har som har betydning for jobben du skal gjøre er det viktigste? Det krever selvfølgelig at man vet hva man skal gjøre. Jeg synes for eksempel helseministeren har vist seg helt RÅ på å bruke andres kunnskap og sette det sammen til noe som fremstod vettugt i masteren sin. Underlig nok balanserer det mitt inntrykk Og er tillitskapende. For vet du hva? Det er nettopp det en helseminister må være god på. Bruke kunnskapen til fagfolk som har kompetanse i den forstand at de både har studert og jobber i praksis med faget som er relevant, og så kan ministeren hente litt kunnskap her og der og sy det sammen til en politikk tuftet på fagkompetansen til fagfolkene og sydd sammen med ministerens kompetanse i politikk.Det å ha politisk kompetanse, er en egen realkompetanse. Du kan ikke lese deg til å overleve i politikkens irrganger på skolebenken.

Vi har hatt flinke ministre før, som har greid dette med å bake sammen et godt produkt ved bruk av flere typer kompetanser, mens de har sittet på den politiske selv. Ledelse er et helt eget fag det. Skal man bli en god leder må man skjønne noe, men ingen kan skjønne alt som fagfolkene kan. Ikke den mest spissede ekspert har all kompetanse i verden. Du er god på det du har fokusert og prioritert, og at andre ikke har lært det du kan, betyr ikke at de ikke har lært mye. Jeg tror ministring (har vi et ord for hva en minister gjør?) har noe av de samme kvalitetene ledelse har. Du må vite hva din rolle er, og respektere kunnskapen og forstå nok til å evaluere det fagfolkene kommer med.

Du må ikke ha en master, men tar du en master må du liksom gjøre den skikkelig. En venstrehåndsmaster er verdiløs i praksis uansett hva man driver med, og med all erfaringen og kompetansen til helseministeren, hadde kanskje nasjonen vært like godt tjent med at hun brukte tiden på å lytte til bredden av kilder. Kanskje er det rett og slett en helt unødvendig skandale, fordi masteren ikke har praktisk betydning i det hele tatt? Hva vet jeg. Utdanning er bra, men den har verdi først og fremst når du kan nyttiggjøre den i rollen du skal fylle.

Det har alltid vært overskrifter om kriser i helsevesenet

Det kan være lurt for en helseminister og lytte til hva helsepersonell sier om helsevesenet, når hun nå står ved brua og kjenner knakingen i skipet fra isfjellet som skipet har truffet. For det knaker i sammenføyningene nå.

Man snakker fortsatt om eldrebølgen og mangel på fagfolk som det er noe som skal komme, og som om det fortsatt er en nyhet. Det er ingen nyhet. Helseministeren har faktisk fått kjeft og blitt hengt ut på nettets kjipe sider, bare ved å gjenta det som var opplest og vedtatt da jeg syslet med denne problemstillingen for tolv år siden. Folk må planlegge bedre, tenke på hvordan de bor, vi skal ta i bruk digitale løsninger og velferdsteknologi, finne løsninger som gjør at folk bor hjemme… Dette er gammelt nytt. Det stod i ei stortingsmelding som kom i 2013 eller 2014. Spørsmålet er, hva er gjort og hvorfor er vi ikke kommet lenger.

Isfjellet med eldretsunami og for få i arbeidsfør alder har lyst opp der fremme i mange år, og nå knaker det altså i skipet fordi vi har nådd frem til isfjellet. Det er ikke snakk om å endre kurs lenger, det er snakk om alle mann til pumpene og at problemet må løses for å redde den som reddes kan. Gjøre tiltak slik at ikke flere helsepersonell hopper i livbåtene og vinker farvel, mens de nostalgisk snakker om den gangen latteren runget over morgenkaffen. Jeg er en av de mange tusen da som sitter i livbåten og kikker inn utenfra, riktignok ufrivillig, og her sitter jeg og mimrer og synser. Det kan like fullt være nyttig å lytte til de som har gått, fordi de ikke lenger bundet av lojalitet og frykt for represalier eller noe som helst å hente på å skjønnmale situasjonen og klø riktige folk på ryggen.

Hvorfor skal sykepleierne studere for å utføre et praktisk fag?

Hemmeligheten med hvorfor folk orker å jobbe som sykepleiere, er ikke slik mange tror, at sykepleie er en altruistisk øvelse for folk med varme hjerter og edelt sinn, eller har hender som er magiske, varme og omsorgsfulle. Det er akkurat kåret til et av de tøffeste yrkene vi har; fysisk og psykisk. Sykepleierne er ikke en gjeng tuslete og søte damer som tripper rundt til pynt og dikker med fru Hansen og herr Olsen. En gjeng særskilt utplukkede engler på jorda, som hjelper deg når du ligger der og er avhengig av andre, fordi de har fått et kall eller må bli sykepleier for å ikke gifte seg slik det var i gamle dager.

Det er tøffe, sterke, kunnskapsrike damer og menn med mye ansvar og arbeidskapasitet, som fyker rundt der ute. Som vet at de kan ta livet av deg om de gjør feil, som observerer deg, følger opp, redder deg, hjelper deg og trekker inn legen ved behov. De har som jobb, profesjonalitet og yrke, å oppføre seg på en slik måte at du blir ivaretatt og føler deg trygg. Helt uavhengig av hvem du er med arbeidsklærne dine på. Helt uavhengig av dine mastergrader og lønningsposer, personlige egenskaper og ferdigheter. Helt uavhengig om de liker deg som person, det du har gjort, verdiene du har, politisk ståsted og eventuelt kriminelt rulleblad, skal den som kommer inn og gir deg medisiner vite hva hen gjør og møte deg med respekt.

Du er helt avhengig av den fremmede personens kompetanse, og på daglig basis er det tusenvis av liv som bokstavelig talt et avhengig av at den som hjelper er dyktig og trygg i sitt fag og har riktig kunnskap. Tar man med alle de hvis livskvalitet også er avhengig av pleierne, snakker vi om en virkelig stor del av Norges befolkning. Og det skumle er, det er ikke de andre. Det kan skje med hvem som helst, når som helst at de kommer i en situasjon der de blir avhengig av andre. Sykdommer og ulykker rammer blindt.

For å bli dyktig i et fag, må man ha forutsetninger til å lære det man skal. Intellektuelle forutsetninger, trening i å lære og vilje til å lære. Dette skal vi få i løpet av grunnskoleårene, og i løpet av de årene viser det seg ofte litt forskjeller på læringpotensiale og læringsvilje hos folk.

Derfor har vi karakterer, og krav for de som skal bli leger, ingeniører eller ta høyere utdanning. De studiene som har høy status og få plasser trenger ikke karakterkrav, for det at det regulerer seg selv. Vi skjønner alle sammen helt intuitivt, at de som hater skolen og er dårlig i matematikk og pugging, kansje ikke akkurat rekker å lære det som er nødvendig på de årene de har til rådighet til å bli lege og sivilingeniør. På samme måte som man må være i litt god fysisk form for enkelte roller i militæret eller politiet. De som i ungdommelig forvirring og overmot faller litt under kravene, må med god grunn jobbe for å hente inn det tapte, før de får sjansen til å gå de studiene.

Det at de fjerner minstekrav til sykepleierstudenter, er et uttrykk for den manglende respekten for yrkets kompleksitet og ansvar. Det løser ingen problemer.

Hvilket ansvar har egentlig sykepleieren, og hvorfor skal de være gode i matematikk og analyse?

Legen har ansvar for behandling. Legen ordinerer medisiner. Legen diagnostiserer. Slik er det.

Men hvem tror du forer legen med informasjon, utover det som kommer frem i blodprøver og konkrete undersøkelser?

Hvem observerer deg? Hvem noterer det som er viktig informasjon i journalen gjennom døgnet, slik at legen har noe å vurdere ut fra? Hvem gir deg medisinen legen ordinerer. Hvem trekker opp riktig dose fra hetteglasset, stikker i deg og sprøyter det inn i deg? Vi må ikke til Rikshospitalet for å finne farlige medisiner som kan ta livet av deg. Det er hverdagslig at vi gir medisiner som er farlige i feil dose, som kanskje akkurat du ikke tåler, som kanskje akkurat du reagerer på og derfor må rett på intensiv og behandles for.

Det er sykepleiere som iverksetter behandlingen, observerer og analyserer hva som er relevant informasjon. Som observerer viktige endringer, forverringer, og tilkaller legen ved behov. Du vil ikke ha den gamle koselig tanta som stryker deg over kinnet. Du vil ha hun som redder livet ditt, og som du kan stole på at gir deg 1 mg morfin og ikke 10 mg, og som gir beskjed til legen når noe skjer i kroppen din, før det har oppstått skade. Du er også så sårbar når du trenger denne hjelpen, at du ønsker at hun skal kunne gjøre dette og samtidig være like koselig og hyggelig som den gamle tanta.

Det er sykepleierne som er ofte nok hos deg til å se at hudfargen din endrer seg, trekkene i ansiktet ditt endres pga smerter, pusten endres. De mest erfarne og dyktige, se dette så tidlig at når og om ting skjer, er de der og redder deg. Igjen snakker jeg om bokstavelig talt å redde, ikke bare at du får en følelse av å være ivaretatt. I helsevesenet er det blodig alvor.

Sykepleiernes jobb er ekstremt mye mer enn å gjøre det legen bestemmer om behandlingen. De oppgavene som handler om medisiner og tiltak på legens forordning. Det er bare en del av sykepleierens, og derfor må sykepleieren ha nok intellektuell kapasitet til å gjøre disse tingene i tillegg til mye annet som ligger til rollen.

Krav til sykepleiernes kommunikajsonsevner

Jeg har jobbet med noen fabelaktige hjelpepleiere gjennom årene. Klassiske, omsorgsfulle personer, som etter førti år fortsatt viste ekte respekt, omsorg og varme overfor pasientene. Jeg opplevde at noen av dem gråt ved PC’en og ville slutte, fordi de trengte hjelp til grunnleggende funksjoner på rapportskriving. Men de hadde et klinisk blikk og arbeidskapasitet, som er vanskelig å tro før man har sett det. Kom de og sa at «noe var etter en pasient», fulgte jeg alltid med, selv om jeg ikke merket noen endringer enda. De visste hva de så og sa.

Disse hadde heller ikke noen spesielle, medfødte egenskaper. De hadde sterk fagkunnskap, og skarpt blikk etter mange års erfaring. De kunne kanskje ikke det jeg kunne om medisiner, data og regning, men for pasienten var deres kunnskap like viktig som min. I hverdagen var vi nøyaktig like viktige

Jeg måtte ofte vente og se hvordan ting utviklet seg hos pasienten, til jeg fikk ut den kunnskapen som for eksempel feber, blodtrykksendringer eller endring på blodprøver, før jeg kunne kontakte med legen. Da måtte jeg vite hvordan jeg skulle kommunisere med den legen som enhver tid var på jobb. Den legen var det som hadde ansvar og makt til å sette i gang behandling. Det var ofte fremmede leger som jeg ikke kjente. Det krever mye kunnskap og trening i kommunikasjon for at denne kjeden skal fungere. Jeg har feilet og lært, og ville sagt jeg feiler og lærer i hele min yrkeskarriere.

For pasientene er det helt avgjørende at denne kommunikasjonen mellom personalet og yrkesgrupper fungerer best mulig. Bedre kommunikasjon gir bedre og riktig hjelp. Er du nitti år og får en lungebetennelse, har du god grunn til å sette pris på at vi fant ut det på senvakt og fikk satt i gang behandling med en gang, fremfor at det ble oppdaget først neste ettermiddag når lungene surklet og feberen var høy.

I tillegg til å kommunisere med pasientene og pårørende på en god måte, tilpasset hver pasient og familie, skal sykepleieren kommunisere med en rekke faggrupper. Både muntlig og skriftlig, slik at viktig informasjon kommer dit den skal. Ikke bare de nevnte helsefagarbeidere og leger, det er gjerne psykologer, sosionomer, renholdspersonale, portører, vektere, kjøkken, fysioterapeuter og ergoterapeuter, som alle har en rolle rundt pasienten, og hvor det er viktig at riktig informasjon når frem til riktig person slik at de kan gjøre jobben sin. Og at sykepleieren forstår det de andre kommuniserer. Derfor skal en sykepleier ha god nok kompetanse i norsk. Vi lærer ikke norsk på skolen for å kunne gramstikkreglene og få en karakter som vekter oss på en skala, vi har norskundervisning for å bli god i språklig kommunikasjon. Kanskje er det mange gode sykepleiespirer der ute som har dårlige karakterer fra videregående, men da må vi gjøre noe med hvordan videregående skole fanger dem opp og lærer dem det de skal kunne.

Prøv det utdanningsministere, i stedet for å si at karakterer ikke har noe verdi. Det å gi ungdommer god nok opplæring, har verdi for flere yrker enn sykepleieryrket. Ikke minst har det ekstremt høy verdi for de som faller av slik skolene er i dag.

God sykepleie er god økonomi

Det er god økonomi i god pleie. Det er god logistikk i god sykepleie. Det er god administrasjon i god sykepleie. Det hjelper ikke å spare 10 øre per bleie, når pasientene får sår hud og utslett av den billigste som har mest plast i seg. Eller å spare 10 kroner per såpeflaske, når den billigste er parfymert og har mindre hudvennlige produkter. Det er helt tullete å lage store Lean-prosjekter i helsevesenet for å lære pleierne å jobbe effektivt og planlagt, når det ikke er organisert et skikkelig lager av noen som vet hva som skal være der. For at dette skal fungere i praksis, må det være kompetente folk som har en reell mulighet til å organisere dette i hverdagen. Og da må kompetansen deres og det de sier respekteres og lyttes til.

God grunnleggende sykepleie er LEAN. Du skal ha prosedyrer, planlegge oppgavene dine og administrere dagen for et nytt team hver eneste dag. Teamsammensetningen endrer seg nemlig daglig, hvem som er på jobb og hvordan de best jobber. Tidsrammene er trange, og hjelpen skal fordeles på mange. Slik har det alltid vært, og det å organisere og planlegge dette ER sykepleie.

Dette virker å være å ha vært ukjent for de som styrer og steller med budsjetter og penger. I stedet for å lytte til de som gjennom mange år har sagt fra at rammene blir for trange, at det blir for mange oppgaver når støttefunksjoner skal fjernes, vi får ikke gjort jobben vår når vi ikke er nok folk, vi er ikke trygge når bemanningen kommer et visst nivå osv, gjennomføres det kutt og endringer for å få budsjetter til å gå opp.

Tydelig saklige og faglige stemmer, overhøres ofte i prosjektprosesser. Det er ikke alltid tydelige og saklige stemmer man får høre, men det sliter på personer og er vanskelig å forsvare helt grunnleggende, logiske selvfølgeligheter på jevnlig basis. Økonomi og budsjett er alltid argumenter for å kutte. Faglighet er argumenter for å ikke kutte. Problemet er at både økonomen og sykepleieren må ha kunnskap om den andres fag, kunnskap om organisasjonledelse og organisasjonsnpsykologi, og konkret kunnskap om hvor mye man skal forvente at mennesker kan yte i spesifikk rolle, dersom de skal kunne ha en fruktbar argumentasjonsbasert dialog. Det er få med all denne kunnskapen i disse rollene. Siden det ikke vil være mulig å få til, kunne man begynt med respekt for hverandre, og man kunne anerkjent at sykepleieren faktisk har en kunnskap som veier. Man må ha budsjetter, men skal vi ha et godt helsevesen der folk kan jobbe, må budsjettene faktisk være realistiske. For å få til denne dialogen, må vi faktisk ha fagfolk som kan regne og kommunisere. Og vi kan ikke effektivisere bort tiden og kompetansen, når nok tid og kompetanse faktisk er løsningen for å sikre et forsvarlig helsetilbud, der personalet også ivaretas.

Løser vi personalmangelen ved å endre sykepleiernes studieløp?

God utdannede og kompetente sykepleiere er så viktig, at jeg mener sykepleierstudiet skulle vært minst fireårig, med et år turnustjeneste til slutt. Den kliniske hverdagen er så komplisert, krevende og ansvarsfullt at det faktisk kan la seg forsvare. Det mente jeg den gangen jeg selv var student, og kompleksiteten og kravene til sykepleierne er ikke blitt mindre siden den gang. Den har økt. De to første årene skulle vært grunnleggende og generell sykepleie, og så skulle de to neste årene vært fordypning og spesialisering i en av hovedfagretningene, som er medisinsk, kirurgisk, geriatrisk og psykisk helse. Det ville gitt noen nye utfordringer og koste en del å legge om, men det ville vært mer interessant for de som jobber og utdanner seg til sykepleiere. Dess bedre kunnskap du har om det du driver med, dess artigere er det å jobbe. Alternativt kunne fjerde året vært turnus, og femte året master. Da hadde vi hatt flere spesialsykepleiere, og veien var kortere til akademisk karrierevei. For vi trenger akademiske sykepleiere også. Sykepleien trenger mye mer forskning, og kortere vei fra forskerne og ut til klinikkene. Pasientene trenger at vi vet hva vi driver med.

Det som ville skjedd da, er at respekten for yrket hadde måttet endre seg, det ville krevd andre arbeidsvilkår og lønna måtte vært annerledes. Kanskje ville det vært færre sykepleiere per pasient, og flere helsefagarbeidere som også måtte fått styrket kompetanse, fordi mer ansvar faller på dem med færre sykepleiere. Da kunne de gjort mer av det sykepleierne gjør nå, og sykepleierne kan gjøre mer som legen nå har eneansvar for.

Dette har vi jo et utvalg eller en arbeidsgruppe som utreder og ser på for regjeringen. Jeg mener det var et av forslagene i helsepersonellutvalgets rapport. Jeg er så gammel at jeg kan fortelle dere at slik var det før. Det var færre sykepleiere, flere hjelpepleiere og assistenter og støttepersonell. Forskjellen fra da til nå, er at det er blitt mer avansert og teknisk utstyr, flere medisiner og kompliserte behandlinger, flere krevende prosedyrer og i økende grad flere pasienter som lever lenge med kompliserte og sammensatte lidelser. Derfor trenger vi at personalet lærer mer i alle ledd.

Jeg håper de som sitter og tenker ut kloke tanker om oppgavefordeling, får en liten historietime om hvorfor vi gikk bort fra dette sånn cirka da jeg var nyutdannet, og siden har tatt fra helsefagarbeidere mer og mer ansvar og oppgaver, og på en del områder også sykepleierne. Slik kan vi kanskje unngå de problemene som oppstod den gangen, og likevel hente ut det positive. Jeg mener å huske den gangen at det handlet mye om kompetanse, og ikke at mange endringer på hvem skal gjøre hva handler om ansvar. Husk vi snakker om oppgaver som skader andre, om den som utfører dem ikke har riktig kompetanse.

Fjerning av karakterkrav for opptak til sykepleien er uttrykk for maktesløshet

Veien å gå er ikke og fjerne karakterkravet til studentene. Heller ikke å redusere lengden på sykepleieutdanningen, som var et forslag fra en eller annen person med makt til å snakke høyt nok, i fjor. Skal man løse et problem, må man vite noe om årsaken, for uten riktig årsaksforståelse kan man ikke sette inn riktig tiltak. Det har vi visst siden de bygde tårn i Pisa, og egentlig helt siden vi klatret ned fra trærne.

Det å fjerne karakterkrav, gjøre utdanningen enklere, korte den ned gjøre den mer fragmentert og spredt over bygdeNorge for å få flest mulig gjennom, kommer ikke til å løse sykepleiermangelen.

Det er ikke en eneste sykepleier med faglig integritet som kommer til å si at de sluttet i helsevesenet fordi de hadde alt for mye irrelevant kompetanse. Det er ikke en eneste sykepleier som vil si at de ikke vil tilbake fordi de kunne så mye mer enn de trengte. Jeg er helt sikker på at de ikke finnes! Derimot vil mange nok mange som at de ikke kan jobbe et sted der de ikke får brukt kompetansen sin, fordi rammene ikke tillater det. Det er kanskje også mange som vil si at det ikke er samsvar mellom faget de er utdannet til og faglig integritet, og det som er mulig å gjøre i praksis. Det er nok mange som vil si, at de skulle lært mer for å løse jobben sin enda bedre fordi den virkeligheten de møtte var mer krevende enn kompetansen de fikk på studiet.

Hva med å i stedet skape en utdanning, med krav, som gjør at de som kommer ut i yrket føler de har den ballasten de trenger i møte med virkeligheten? Hva med å anerkjenne den kompetansen og kompleksiteten som virkeligheten krever av en sykepleier, og lage rammer i virkeligheten slik at de får gjort jobben de kan gjøre? Det å gå motsatt vei, er som å tisse i buksa når det er kaldt, eller skru opp farten på samlebåndet og fjerne kvalitetskravene når du har et produkt som slår an. Du blir ikke varm, og du tjener ikke mer i lengden når produktene plutselig avviker fra kundenes behov og forventning.

Produktet vårt, «kundene» i vårt yrke, har øyne og sjel. Vi møter dem når de både fysisk og psykisk nakne, i de skjøre kvelds- og morgentimene, i natten, hjemme og i sengen. Blikkene har smerte, angst, sinne og hjelpeløshet, vi møter ensomheten og den hudløse personen. Uansett hvor tøffe, flinke og sterke de er ellers i livet, er det ikke da vi møter dem. Gjør vi jobben vår, skjer det av og til at blikket får ro, trygghet og takknemlighet. Og i de øyeblikkene ligger en ubeskrivelig magi, og en egoboost som er helt hinsides. Derfor vil jeg med hånda på hjertet si, at selv om det gir mening å hjelpe andre, er det ikke altruisme. Det er egoisme, for det er godt å være den som hjalp. Men du må vite hvordan og hva som hjelper, for ellers drukner du selv. Sympati og god vilje holder ikke, for den brukes fort opp. Det er ren kompetanse, både kunnskapsbasert og empirisk, som skal til for å hjelpe det mangfoldet av mennesker med alle de forskjellige behovene som helsevesenet møter.

En liten honnør til alle dere der ute på jobb, i hvitt eller privattøy! Det er 12. Mai som er sykepleiernes dag, men det er i dag jeg tenker på dere. Jeg håper dere en dag får den anerkjennelsen og respekten dere fortjener, og arbeidsforhold og lønn som samsvarer med ansvaret. For dere er virkelig seige og tøffe, og bruker det mest kompliserte verktøyet universet har skapt; dere selv.

Jeg savner dere faktisk.