Hverdagstanker

Hei, verden!

Dette er en blogg under bygging. Den ser derfor tidvis rar ut, ting dukker opp, forsvinner og dukker opp igjen. Merkelige ting skjer, og det ser absolutt og definitivt like uprofesjonelt ut som det er.

Det vil også være en del skrivefeil i innlegg, og åpenbare autokorrekturfeil. Det er slikt jeg selv synes er sløvt, slurvete og irriterende, og strengt tatt ikke ønsker å dele. Samtidig leser jeg faktisk korrektur både en og tre ganger før jeg poster, men jeg ser det ikke alltid. Bokstavelig talt. Bær derfor over med meg, for jeg har bestemt meg for at jeg må fremstå med de manglene jeg har. Dersom jeg ikke skulle gjort det, hadde jeg fått sosial angst, isolert meg helt og gått til grunne. (Eller nei, jeg er ikke den typen som går til grunne. Jeg hadde forsvunnet ut i naturen, så hadde dere ikke hørt noe mer fra meg før ei eller annen avis skrev om teltkvinnen som levde i ensom og nøysom pakt med fuglene.)

Det er garantert ikke slik man lærer å lansere en side på bloggeskolen, men når det gjelder blogging er jeg en ekte elev av livets harde skole. Jeg vil faktisk påstå at det er overraskende hvor hard denne delen av livets harde skole er, for jeg trodde jeg kjøpte en slags Facebookløsning da jeg signerte på en anbefalt hostingpakke.

Slik var det altså ikke. Her det mange timer med prøving og feiling som må til, for min del var det mest feiling vil jeg si. Min tanke om å lage en noenlunde presentabel uprofesjonell side før jeg delte noe som helst, gikk rett ned til jordas indre, slemme beboer i det øyeblikket jeg hadde valgt et tema. Gudene vet hva et tema betyr, men i hvert fall hadde jeg plutselig postet en omfattende eksempelside på italiensk, med en mengde bilder og innlegg. Jeg tror tema er det samme som mal, og da jeg slettet alle de italienske innleggene, ble bloggen i hvert fall bare surr. Neste gang jeg starter en blogg, skal jeg velge et engelsk tema. Da skjønner jeg i hver fall hva som står i eksemplene jeg skal lære av.

Foreløpig har jeg bare hatt trafikk fra Kina og USA, og noen ivrige dansker. Når du leser dette, kan det hende jeg har mere kontroll, for ingenting er så usynlig som en blogg uten følgere.

Inn til noen får med seg at jeg blogger, sitter jeg her og surrer og skriver, vel vitende om at det mest sannsynlig er absolutt ingen som leser eller får det med seg. Det er nesten en surrealistisk opplevelse vil jeg si. Det føles som å løfte småprating med seg selv til et helt eget elitenivå, eller som å gå alene i en storby der du ikke kjenner noen. Tusenvis av folk rundt deg på alle kanter, men ingen ser deg egentlig. Da kan jeg føle meg som verdens mest ensomme menneske hvis jeg er i det riktige lunet. Føle at jeg eksisterer bare fordi jeg selv vet det, og at alle andre andre er sammen med noen, på vei mot noe eller hører hjemme. Det er veldig rart, men i naturen får jeg aldri den ensomme følelsen selv om jeg der ofte er både langt fra folk og faktisk helt alene. Jeg blir alltid selskapssyk etter et par døgn der ute, men jeg har aldri følt meg ensom der.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *