Tiden for ekstrem-mangel på empati og innsikt

Hva skjer med oss mennesker? Hvor egoistiske, empatiløse og blokkerte er vi i ferd med å bli i vårt samfunn, i den hensikt å kritisere myndighetene og beskytte våre selvvalgte, vanvittige forestillinger i en eller annen ekstrem trosvariant?

Før var fanatikere og sekter knyttet til religiøse tilhørigheter, men nå synes jeg det plopper stadig nye sekteriske og fanatiske forestillinger frem som padder fra skyggene. Det virker som om nyanserte tilnærminger og forankring i virkeligheten er noe som hører fortiden til.

Næret av internetts grenseløse iderikdom av temaer å konspirere om, kravler det frem forestillinger og overbevisninger som er så konspiratoriske at de hadde blitt ansett for å være sykdomsymptom hos de som målbærer de, om det ikke hadde vært så mange som flokket seg rundt påstandene. Har en viss andel av menneskene i et samfunn behov for å være troende forbi all fornuft? Er det prisen for at et samfunn er sekulært, at innbyggerne utvikler sine egne ideer de kan tro blindt på?

Denne gangen tenker jeg på de som plopper frem i forbindelse med ekstremværet Hans, i sin iver etter å bevise hvordan myndigheter og media skremmer folk uten grunn, og hevder at det er medieskapt og latterliggjør at det kalles ekstremt.

Jeg var så dum at jeg akkurat så på en monolog ei tilsynelatende oppegående dame hadde postet på Facebook. Hun så normal og velstelt ut, og det var ingen grunn til å forvente at innholdet skulle skremme meg så til de grader. Jeg visste hun var klimaskeptiker ut fra konteksten filmen var delt i.

Jeg er skremt, sjokkert og dypt indignert, over at selv en massiv og konkret krise som rammer her hjemme, kan gjøres om til en ikke-sak i målet om å følgere og høste likes blant alle som trenger næring til sin sterke tro på at myndigheter skremmer folk til lydighet ved å dikte farlige opp farlige kriser. Distansering og bagatellisering av store katastrofer langt unna, kan på en måte forstås ved at man fremmedgjør seg fra det som er langt borte, men når det skjer i ditt eget fylke, eget land og rammer dine egne landsmenn?

«Det er jo bare regn», sitter damen og sier om og om igjen på filmen, mens hun klager over hvor forferdelig det var for henne å oppdage at det ikke var Oslo som ble rammet av ekstremregnet, selv om myndighetene hadde advart og satt i gang tiltak. Hun klager detaljert over at hun fikk nødvarsel og ble redd, og hvor fælt hun hadde det fordi den kom mens hun kjørte.

Hun forteller også om den stakkars, voksne dattera som ikke turte å gå på trening i Oslo, fordi hun hadde blitt så skremt av myndighetene anbefalinger. Ei voksen dame altså, som ikke greide og selv se ut og konkludere med at det bare var vanlig regn på tidspunktet, som det ikke var farlig å gå i. Jeg vil på det varmeste tipse dem om at det finne noe som heter Yr og ikke få andre applikasjoner man kan bruke til å orientere som om været der man er.

At vi har innført en nødvarselanlegg som er så upresist som det viste seg og være, og at respektive myndigheter valgte å bruke det nå fremfor å sende sms til alle berørte med informasjon, er absolutt noe vi bør diskutere. De ansvarlige vil garantert få noe arbeid i ettertid, og det er en diskusjon som kan og bør tas på hva som skal utløse den type varsel. Det tekniske må fikses, hvis vi skal ha tillit til systemet.

Det verste som skjer nå er likevel ikke at noen ble vekket midt på natta og fikk falsk nødalarm i feil kommuner, da de begynte å varsle. Det verste er ikke at vi som bor i områder som ikke er rammet kjente på bekymring og gjorde forberedelser.

Det verste som skjer nå er at det er tusenvis av mennesker i Norge som er berørt av de vanvittige kreftene «bare regn» kan utløse. Alle de som jobber døgnet rundt for å sikre, redde og ta vare på mennesker som må evakueres på grunn av ras og flom. De som er sperret inne bak ødelagte veier. De som jobber på spreng for å redusere skader av flommene som er på vei. De som ikke vet om de kan få hjelp fort nok om noe helseproblemer oppstår, fordi hovedveier på alle kanter er stengte. De som har mistet hus og hjem, eller sitter igjen med store ødeleggelser på det de eier eller enda ikke vet hva som kan skje med hjemmet deres.

Den frykten man kjenner på mens man venter på at noe forferdelig skal skje og ikke vet om det skjer eller ikke, er veldig krevende og en stor belastning, men vi må finne andre måter å mestre denne frykten på enn å bli sinte over at vi blir informert om risiko å. Her er det et kjempemarked for de som liker å holde kurs om mestring.

Det er bare regn som har skapt denne situasjonen, men jeg vil tro alle som nå faktisk er rammet ikke er enig i at det er noe som heter BARE regn.

Hva skjer med nordmenn som ikke engang greier å trekke nesen ut av navlen og føle empati med innbyggere i nabokommuner, eget fylke og nærliggende strøk, i eget land!? Hva kan vi gjøre for å få et samfunn hvor ikke folk sitter til stor applaus og klager over at de blir advart mot å kjøre der de vil, rett før et ekstremvær og under et ekstremvær, fordi de mener de kan vurdere og tenke selv? De som jobber med og har ansvar for veier visste ikke hvor det vil oppstå fare og farlige situasjoner, hvordan kan vi vanlige folk vite det? Og er ikke trafikken rundt Oslo treg nok på en vanlig hverdag? Hva hvis alle hadde tenkt selv, og regnet med at det bare var regn som kom, og hadde rammet av styrtregn i de dimensjonene som heldigvis ikke traff vårt område?

Og jeg undres på hva vi kan gjøre for at vi i hvert fall skal bli enig om at vi ønsker myndigheter som tar ansvar og forebygger fare uansett om vi liker de ansvarlige eller ikke. Hvordan kan vi komme dit at selv om vi er uenige om årsaken til en krise, så skal vi slutte å late som at kriser som er her og nå ikke eksisterer? Kan vi ikke bare slutte å være totalt blottet for empati med de som rammes av kriser hvor både liv og helse er i fare, selv om vi synes myndighetene gjør en for dårlig jobb og ikke fortjener tillit? Kunne vi ikke bare blitt enige om at vi alle er mennesker, vi er like mye verdt, og vi skal hjelpe hverandre når det er krise, selv om vi ellers skulle være uenige i årsaken til krisen? Akkurat nå er det knekkende likegyldig for de som rammes, at Storofsen på 1700 tallet var verre. Det er alvorlig nok slik det er?

Tankene mine går til alle i Innlandet og Viken som er rammet, og akkurat nå lever i fullstendig kaos og usikkerhet. Ikke minst til alle i nødetater, kommunene og hos entreprenørene som jobber på spreng for å avverge og hindre mer skade. Dere imponerer med innsatsen, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt noe å bidra med.