Høsttur i Ringsakerfjellet, med en liten avstikker på pasientreise

Forrige uke hadde jeg en time for understellskontroll i mitt tidligere distrikt på Hedmarken, og da slengte jeg like gjerne på en sevice på bilen på et verksted som jeg har brukt før og bestilte nye vinterdekk hos Brumunddal Dekkservice. Når jeg først hadde et påskudd til å kjøre nord for Karihaugen, fant jeg ut at jeg også l måtte unne meg litt natur-rehabilitering, for det trengte jeg virkelig etter å ha vært veldig engasjert i Lomviredning.

En for meg overraskende og ekstremt skuffende side ved den tilstanden jeg har, er at jeg har nedsatt toleranse for sterke følelser uavhengig om de er positive eller negative. Det er helt logisk, hvis man tenker på at følelser inneholder mye energi, gjerne gir økt kognitiv aktivitet og ikke minst krever energi for å reguleres. Ei uke med Lomviengasjement, og vips var energilagrene begynt og tømmes, og kontakten mellom synapsene i hjernen var aldeles i ferd med å bryte helt sammen.

Et lite anfall av fatigue i ny og ne bekymrer meg ikke lenger. Slarkete synapser med dårlig kobling, er jeg også vant til, men mitt desiderte viktigste verktøy er viljestyrke og selvkontroll. Noe av det vanskeligste jeg har erfart disse to årene, er at jeg ikke kan gjør positive jeg har lyst til og må unngå sterke positive følelser og engasjement. Av og til føler jeg at jeg sitter i et glassbur. Jeg ser ut og har så utrolig lyst å være med å leke, men kan ikke. Får ikke lov av kroppen.

Jeg visste at jeg ikke burde dratt til Oslo den siste fredagen for å redde Lomvi, og gjorde det likevel. Jeg merket også at jeg ble litt slarkete og vinglete i skrivingen og at jeg burde la være, men jeg stoppet ikke. Da ble det tid for storalarm. Kalkulert brudd på grenser fordi jeg ønsker veldig å gjøre noe er en ting, men når slitenhet gir slark i viljestyrken selvkontrollen er blålys.

Det er absolutt ingenting som kurerer dårlig viljestyrke og selvkontroll bedre enn ei salig stund i kirka kan gjøre. Det har prestene skjønt i tusen år. Vet dere at det er derfor kirkeklokkene fortsetter å ringe når alle er vel plassert i kirkerommet? Har du vært fyllesyk på gudstjeneste en eneste gang, prøver du og unngå det de neste ukene. Sånt skjønte presteskapet tidlig. Heldigvis har min kirke høyt under himmelen og rom for en liten dram og en drøm med. Mi kirke er selve punktet der himmel og jord møtes, og du kan glede deg over begge to samtidig.

Var det en god idé å bråbestemme seg for å slenge seg ut på en impusliv telttur i oktoberfjellet, når hjernesvikt og fatigue allerede var et faktum? Tja. Uten litt svikt i vurderingsevnen hadde jeg vel ikke gjort det. Men ting vet jeg, når jeg må hvile intenst er det ikke noe bedre sted å være enn i fjellet eller ved sjøen.

Jeg ikke har vært på en eneste overnatting i naturen siden begynnelsen av juni, og abstinensene har faktisk slitt og revet i meg siden midten av august. Disse abstinensene er en lengsel, et sug som vokser! Jeg kan fortrenge den, men da er det som om noe i meg begynner å visne. En livsnerve som tørker inn og går i dvale.

Har jeg et for rolig og sedat liv, lengter jeg etter spenning og utfordrende turer. Har jeg hatt for mye som skjer, lengter jeg etter turer som gir ro. Innlandet, i dette tilfellet Ringsakerfjellet, en eneste stor buffet av vennlige vidder og store partier over tregrensa med lettgått terreng, og små topper som gir vidunderlig utsikt i forhold til høydemeter. Som vestlending vestlending sliter jeg egentlig, fortsatt etter 24 år, med å kalle det for fjell, men ro finner jeg der.

TURFORBEREDELSER OG PLANLEGGING

«Livet kan ikkje berre være orgasmer, ein må knulle og», har jeg lest på et broderi. Jeg skal ikke skryte på meg noen amorøse utskeielser i planleggingen, men høy puls og en viss grad av flushing i kinna og hektisk aktivitet ble det!

Nå har jeg litt erfaring med å sette halvgode, impulsive ideer ut i livet, og en overraskende god innsikt i egne begrensninger. En begrensing jeg har i stort monn nå, er evnen til å ha mer enn en avtale per dag, hjernen min skrur seg av når den får nok så jeg må hele tiden være forberedt på at alt stopper opp, og den største slarken i programvaren der oppe i toppen min er i eksekutive funksjoner. Ja, du har lest riktig, det er de som gjør oss i stand til å planlegge, strukturere, kontrollere oss selv og kalkulere omfang av oppgaver.

Jeg bestemte meg for tur på mandag, og mandag klokken 17 var hjernen min ferdig. Det eneste jeg kunne gjøre da var å legge meg, og satse på at batteriet var ladet og koblingene reparert igjen klokken fire på morgenen. Da skulle jeg stå opp og pakke det som jeg nennsomt og strukturert hadde skrevet på lister, og klokke 06.45 skulle jeg være i bilen. Deretter skulle jeg kjøre til Oppsal, skifte til vinterhjul så jeg slapp å ha dem i bilen, hente Frida, mitt eneste barnebarn som er en storpuddel, og frese nordover og sitte pent på venterommet til gynekologen kl 11.00. Det var nemlig mitt understell som skulle til kontroll.

Er ikke det god og detaljert planlegging vet ikke jeg. 😇

TUREN STARTER MED EN LITEN AVSTIKKER INNOM PASIENTREISEN

Det er en ting man har ganske klart for seg når man skal på et sykehus. De har det travelt, så de skal ikke vente på deg. Er du sent ute og kaster bort tida til en sykehuslege, spytter du liksom på hele det vaklende, utslitte helsevesenet, fylt med folk på randen av stupet. Selv om jeg synes det er verre å gå til tannlegen enn til gynekologen, vil jeg virkelig, virkelig ikke ende opp hos en grinete gubbe når jeg skal overlate legemet til sådan intern inspeksjon. Den kontrollen jeg skulle ha, var i tillegg så langt inn i de sentrale gemakker, at en god del stikkende og stekt smerte oppstår når gynekologen er vennlig blid.

Alt stod og falt på at jeg kom meg ut kl 06.45 og kom meg gjennom Oslo på rimelig tid.

Jeg gjorde ikke det kan du skjønne. Det ligger ikke i min natur. Jeg sneglet meg i rush i 1,5 time, fordi jeg var nesten en time etter planen min. Dermed endte jeg med et ekstra par hjulsett, et svært hundebur og et vilt blikk i bilen der jeg kjørte nordover. Akkurat på fartsgrensa selvfølgelig, for den er ganske høy og effektiv på E6 mot Hamar. I det jeg suste under brua på Kolomoen kom det en vennlig during i klokken min. Jeg kikket ikke på den, men vet hva som stod der:

Avslapningsadvarsel! Vil du kanskje prøve noen pusteøvelser?

Så kom jeg for sent da, og overlegen var sur tror jeg, på sånn overlegevis. Han skjønte i hvert fall ikke hvorfor jeg kom så langt bare for en GU. Jeg var akkurat da ikke skikket til å forklare ham at for en som har pendlet mellom Asker og Brumunddal i to er, er det ekstremt mye enklere å ferdigstille en oppfølging ved et kjent sykehus, enn å bli overført til et nytt.

Jeg slutter aldri å undre meg over reisen som helsekunde jeg, eller det vi i gamle dager kalte som pasient. Vi vil ha et offentlig helsevesen, og det betyr nødvendigvis at alle kundene er dårlige betalere. Og alle som har sett pretty Woman har vel fått med seg hvordan presumptivt dårlige betalere blir behandlet. Forresten vet nok alle nordmenn som har vært i utlandet og tror at alle er like mye verd, og så har tullet seg inn i en strøk for de med klasse og en annen økonomisk tilhørighet enn nordmenn uten midlertidig opphold i Sveits, det også. Det er ikke det at jeg ble behandlet dårlig. Det er mer den følelsen av at jeg er en dårlig kunde, med mine symptomer som ingen objektive undersøkelser bekrefter er sanne.

Vi har hatt ganske stor suksess med pakkeforløp innen kreftomsorgen. Det er veldig bra at vi har fått til. Men at vi så grundig har implementert pakkeleken for lubne, middelaldrende kvinner har gått helt under den offisielle radaren og forbi enhver livlig debatt.

Det vil si, for oss som har lest kapittel 10 i NOU ‘ en «Kvinners helse i Norge» fra 1999, er det ikke direkte nytt, men jeg blir likevel overrasket hver gang jeg smeller inn i gufsene fra det kapitlet. Nå skal jeg understreke at denne klagen først og fremst er en systemkritisk klage. Legene er stort både intelligente, fine og empatiske de, men de må gjøre jobben sin etter de retningslinjene som er. Selve systemet er som om det har fått «Return to sender» på hjernen, og alle sender pakken fort tilbake til den opprinnelige senderen.

Sender er den stakkars fastlegen, som ender opp med ei misfornøyd pakke som fortsatt ikke har fått svar, og krangler seg til en ny spesialistvurdering. For det kan jo hende at symptomer og funksjonsproblem er reelle, selv om legene ikke finner noe på standardundersøkelser.

Kostnaden faller på pakken som blir mer og mer slitt i hjørnene og mister glansen i det glansede papiret, og aller mest på samfunnet ved NAV. To år tok det før jeg kom til en spesialist som ikke hevet øyebrynene, men beroligende og fint sa at denne historien hadde han hørt mange ganger. To år! Begynn å regne på penger og tapt livskvalitet, så er det høy kostnad.

Vel sånn er nå dette helsevesenet vi har nå, til vi får en kompetent helseminister med reformvilje. Denne overlegen hadde forøvrig kanskje vært grinete allerede da han oppdaget at jeg fortsatt stod på listen for kontroll. I hvert fall fikk jeg et foredrag hva han synes om disse unge kollegene som er alt for nervøse og skal følge opp med undersøkelser for alt mulig. Det ble tatt alt for mange prøver og undersøkelser, mente denne legen med lang erfaring. Slik jeg forstod ham, var det bare hysteri hele greia at jeg hadde tatt disse kontrollene.

På et underlig vis fikk han meg til å føle meg som en medskyldig med disse unge, nervøse kollegene, fordi jeg lot de gynekologene ta de prøvene av meg og følge opp. Da han demonstrativt ikke gadd å ta prøven jeg skulle ta , var ikke jeg kranglete på at at han skulle gjennomføre, skal jeg være helt ærlig. Som kvinner flest kan jeg nok samtykke å slippe en grinete gubbe et stykke innpå på meg, men livmora mi synes jeg det var helt greit at han ikke stakk innom.

Med all respekt, denne gynekologen har nok reddet mange kvinners liv og har sannsynligvis ekstremt god kompetanse, men jeg kjente jo etterpå at vedkommende også er representant for det systemet der veldig mange kvinnelideliser ikke har blitt tatt på alvor. Selv innenfor den disiplinen som er spesialisert på kvinnens helt egne kjønnspesifikke organer.

Så jeg takker de yngre, altså etter sigende nervøse, legene som fanget opp det de fanget opp, og fulgte meg opp slik at jeg kan være trygg på at jeg ikke har noe kreftuvikling i livmora nå. De har vært enestående fine synes jeg.

Ikke minst er jeg takknemlig for at jeg fikk en liten tur innom det gode pakkeforløpet i vårt helsevesen, og generelt fikk utelukket at jeg har noe kreft. Det har ikke vært unødvendige undersøkelser! Jeg har hatt mye magesmerter, fatigue og har ufrivillig gått ned tredve kilo på to år. Takk og lov for at jeg har visst helt sikkert at det ikke var kreft som var årsaken!

Det har hatt alt å si for at jeg har mestret dette livet med så mange skremmende og plagsomme symptomer. Tryggheten i å vite at det ikke er symptomer på noe farlig, er helt avgjørende for å mestre. Symptomene hadde nemlig vært veldig like ved mange farligere og skumlere tilstander. Som sykepleier trenger jeg ikke Google for å finne forslag til diagnoser å bekymre meg over. Jeg undres på om dette fokuset og denne klagingen over unødvendige undersøkelser bare er et objektivt medisinsk syn, totalt blottet for pasienters behov får å vite fakta?

For hvis de skal finne noe patologisk på alle undersøkelser, må de jo unngå å undersøke alle tvilstilfeller. Jeg har aldri tatt en undersøkelse som ikke har gitt god avklaring for meg. Der de har vist noe som helsevesenet kan behandle, har jeg fått nok kunnskap om hva det er, til at jeg kan behandle meg riktig så jeg blir bra.

VI DRAR VIDERE MOT FJELLET

Nei, nå må jeg reise videre så jeg finner tilbake til fjellets ro. Først fikk jeg tid til en liten sight seeing for Frida i Hamar mens bilen var på verksted. Hamar er en koselig liten by, og jeg tok Frida med ned til Mjøsa. Jeg liker ikke å innrømme det siden den er fylt av ferskvann, men jeg er blitt glad i Mjøsa, og man viser barnebarna det man er glad i.

Etter å vandret av meg litt stress og fått en liten hvilestund i Mjøskanten, gikk turen videre til vakre Brumunddal.

Ja, det er helt sant, Brumunddal har blitt et veldig fint sted! Jeg trives bare best med å være gjest der, og føler meg ikke hjemme nok til å bo der.

Har man litt varierende funksjonsnivå, og ikke helt har kontroll på hjerne og kropp, må man planlegge fjelltur deretter. På sommeren er det ikke noe problem, da trenger jeg bare en luggum grøftekant om kroppen stopper, men nå er det kaldt og det krever selvfølgelig mer. I tillegg hadde jeg med en unghund, og ansvar for mere enn meg selv denne gangen.

Derfor valgte jeg tur Ringsakerfjellet. Der er jeg blitt godt kjent, men det avgjørende er at HHT har ubetjente hytter som ikke er langt fra veien. Perfekt løsning hvis jeg skulle kollapse, eller skulle ramle til å stå i fare for å fryse i hjel i teltet på natta. Det er også fint om man bare kommer sent opp i fjellet fordi man har kjørt fra langt etter jobb, eller av andre grunner liker at hytter ikke er langt fra veien. Hadde jeg planlagt for å sove inne ville jeg slått meg ned på Åkersætra. Den hytta er litt koseligere enn den som er på Skolla, men jeg valgte Skolla fordi jeg ønsket å prøve telting. Jeg kjøpte noe utstyr i fjor, for å utvide sommerteltingen min til litt kjøligere vær.

SKOLLA LEIRPLASS

Skolla ligger øverst i Åstdalen, og er et supert sted og dra om man er en gjeng som vil dra til et sted med lett terreng. Om det sosiale er like viktig som vandringen, kan det være kjekt med lettgåtte turer på dagen.

Normalt kjenner skuldrene senke seg og roen sige på når jeg kommer ned fra Hamarseterhøgda og ser innover Åstdalen, men denne gangen var jeg rett og slett for stresser og spent til å kjenne den effekten. Spent på om Skolla var tom, og om jeg i det hele tatt ville ha krefter igjen til å ordne meg mat og rigge camp. Jeg har laaaangt på overtid allerede da jeg giret meg forbi bommen inn mot fjellet.

Men man vet ikke hva man faktisk greier før man prøver! Og man skal aldri undervurdere indre motivasjon og lyst, kombinert med rutine og gammel erfaring. Det generer krefter og løsninger.

Jeg rakk akkurat å komme frem før det ble mørkt, og teltet spratt nesten opp mellom hendene mine. Når det først stod der, var valget for natta tatt og jeg hadde all verdens tid.

Da teltet var opp kunne jeg pusle på i mitt eget rotete og suldrete tempo, med så mange pauser jeg bare ville. Det er det fine med å dra på tur alene. Null stress! Ingenting å skynde seg for og ingen å ta hensyn til. Når jeg er på tur er det faktisk bare to klokkeslett, når jeg våkner og solnedgang.

Frida var overlykkelig over å få løpe løs og jeg overlykkelig over å ha greid å kommer dit! Bedre start på en kveld blir det ikke.

Jeg sjangler som en fyllik når jeg blir skikkelig sliten, og der var jeg da jeg kom til Skolla. Det er en skikkelig uvane jeg har begynt med de to siste årene. Vi snakker skikkelig vindusviskergange og jevnlige støttesteg. Det er litt ekkelt, men det er ikke farlig. Jeg vet det går over igjen når jeg får hvilt. Jeg var bare bittelitt bekymret da jeg skulle ned i elva og hente vann, og litt da jeg drev ved bålet, men utover det tenkte jeg at jeg fikk ta det som ei gratis fyll og heller være ekstra forsiktig. Det ble faktisk bare en slurk akevitt for smakens skyld ved bålet, mer tørte jeg ikke teste.

Da bålet var tent, den lite instagramvennlige laksegryten min fortært, Frida roet seg på teppet sitt ved siden av meg, og jeg satt der under jervenduken i stummende mørke og lyttet til elvesuset og knitringen fra bålet, lente jeg meg tilbake og kikket opp en uendelig stjernehimmel og melkeveien. En upåvirkelig og uendelige stjernehimmel, bare livet opp av en og annen satelitt. Da kjente jeg alt stress renne bort. Absolutt alle muskler smeltet og pulsen sank merkbart. En uendelig ro, så altomfattende som selve verdensrommet over meg. Da visst jeg at det var helt riktig og dra til fjells, og at jeg kom til å være uthvilt før jeg dro ned igjen.

Helt ærlig ble det ei kald og oppstykket natt i teltet. Aller mest fordi jeg var så redd for lillemor, som som unger flest sparket seg ut av soveposen og alt jeg mente hun måtte ha over seg. Men likevel sov jeg dypt og godt i mange timer, og jeg holdt meg varm lenge. Jeg ble faktisk så varm at jeg i søvne åpnet soveposen og våknet av at jeg hadde ligget med bare fingre og armer og delvis overkropp utenfor i fem minus. Hvor lenge jeg hadde ligget slik vet jeg ikke, men lenge nok til at jeg hadde blitt kald inn til knoklene.

Da ble Frida og jeg enige om at vi er sommerteltere vi. Hutrende åpnet jeg den ubetjente hytta. Fyret opp, svelgjet unna noe næringsdrikk og var forberedt på at min siste time var kommet, eller i hvert fall på at jeg skulle tilbringe dagen i senga. I en sånn halvdø døs lå jeg der noen timer, mens varmen kom tilbake og jeg fant tilbake til en fullkommen indre zentilstand.

JEG MÅTTE PAKKE OG LEGGE UT PÅ VANDRING

Eva er aldri lenge i paradis, uansett om hun er drapert i både brynjeundertøy og flere lag ull, har luesveis og er aldri så lite fristende. Ikke før var varmen nådd inn til knoklene mine, før jeg ble dratt ut av mitt indre paradis av høylytt bjeffing. Der stod det jammen en minibuss og skulle forbi det noe provisoriske stengselet jeg hadde lagd i mangel av port kvelden før. Vi snakker invasjon.

Porten hadde fungert utmerket for å holde Frida inne på området, men den holdt desverre ikke folk ute. 12 stykker på tur i minibuss fra en eller annen institusjon hadde jo leid hele stedet, og det måtte selvfølgelig få komme inn på området. De skulle bare ta ut tingene sine og rigge seg til, og så skulle de gå en tur, sa de. Akkurat som om det var noen trøst! Kveldene er lange på høsten.

Jeg krøp under pleddet i hytta som endelig hadde blitt varm, og lyttet til hvordan de rigget seg til i naborommet. Jeg hørte så godt gjennom veggen, at jeg fikk med meg turbulensen fra hvert eneste støvkorn. Molefonken innså jeg måtte legge en plan B, og den lå jeg og puslet på mens de ble ferdige og forsvant ut på. Folkesky som jeg var, pustet jeg lettet ut og satte meg opp, og ikke før hadde jeg plantet beina i gulvet før det kom ei fransk dame inn døra!

Da fikk jeg virketrang og arbeidslyst. Det er ikke det at jeg har noe i mot franske damer, hun var faktisk veldig hyggelig hun. Og jeg setter ekstremt stor pris på at institusjonen tok med gjestene sine på tur til fjells i nydelig høstvær. Problemet er at jeg ikke tåler så mange folk rundt meg og sosiale settinger generelt, og hadde dratt til fjells for total alenehet. Jeg måtte dra videre, selv om jeg følte meg som skrekkeeksemplet på å en enstøing av en folkesky nordmann.

Det er et dagsarbeid for meg å pakke ned en camp, og organisere ting for videre tur, og jeg rakk fint og fiske frem litt engelsk fra hukommelsen mens jeg puslet rundt Den franske hadde viktig informasjon. Hun kom fra Øyunghytta, der hun hadde bodd sammen med en dansk familie. Det betydde at den hytta faktisk var skikkelig oppvarmet. Den er stor og varme opp, og jeg var ikke fysen på å begynne med det når jeg endelig hadde fått varmen i meg igjen. Men med info fra fransk etteretning fikk jeg en plan, og med mye styr fikk jeg sortert ut det jeg måtte ha med i sekken.

Dermed takket jeg av til Skolla for denne gangen. Skolla leverer alltid stemning!

ØYUNGSHYTTA

Øyungshytta er den fineste og mest moderne DNT hytta jeg har vært i. Den stod ferdig i 2017, og er et av overnattingsstedene langs Rondanestien. Den ligger vakkert til ved Øyungen, og har seks sengeplasser fordelt på fire rom, to med dobbeltsenger. Det er også eget hunderom. Hytta er selvbetjent med matvarelager. En fordel er at den bare er ca to kilometer fra parkeringsplassen.

To kilometers gange med stor sekk var egentlig akkurat passe dagstur for meg det, etter den opprørende erkjennelsen av at det krydde av folk i internasjonalt format i Ringsakerfjellet midt i uka i oktober. Jeg hadde virkelig ikke ventet det. Da vi vandret innover var fjellet folketomt, og akkurat som jeg kjente det.

Vi kom frem til hytta akkurat til riktig klokkeslett, nemlig mitt turklokkeslett nummer to, solnedgang. Da skal jeg være der jeg skal sove. Sover jeg ute har jeg fortsatt god tid til å sette opp campen. I ei DNT hytte kan du drømme om fred og ro, men det er rett og slett slik at du aldri kan vite. Jeg kommer blid og fornøyd, og der viser det seg å være et par. Hun var engelsk og han var norsk, og han hadde nok også trodd at Ringsakerfjellet var helt folketomt midt i uka i oktober. I hvert fall hvis jeg skal trekke slutninger ut fra hvor velkommen jeg følte meg der jeg trampet inn. Jeg har ganske stor tillit at jeg leser folk på en adekvat måte, for det har vært jobben min i mange år og jeg har fått rikelig med anledning til å kalibrere tolkningene mine.

Ja, ja. What happens in the mountains stays in the mountains, så jeg skal utbrodere mer om det. Jeg vil bare nevne at skal du på hyttetur med kjæresten, bør du vente med å dra på DNT hytter til dere er komfortable med og setter pris på at det er andre sammen med dere. På Inatur kan du finne for eksempel finne hytter dere kan ha helt for dere selv.

De var da møblerte og høflige og jeg er jo breial og norsk, om enn faktisk på en møblert måte, og hytta var jo mi like som deres, så jeg lagde meg plass jeg. Det viktige var at hytta var varm. Dessuten kunne jeg gå ned og bade når det var folk som ikke var for langt unna. Vannet var isende kaldt, og neste dag var det frosset til is, men oppkvikkende og bra for helsa var det. Jeg fikk ei natt med dyp søvn! ❤️

Neste dag fikk jeg hytta for meg selv. Vi gikk vel en tur på kanske fem kilometer. Nydelig vær og bare rusling og fotografering, og god trening på å gå over skumle broer.

Det største på hele turen, var at jeg for første gang siden det herrens år 2020, hadde med mat for kokkelering! På mine turer er god mat halve turen. Gjerne saktekokt på vedovn. Denne gangen ble det steinbitfilet på ei seng av gulrot, purre og sellerirot, med potet- og sellerimos til. Etterfulgt av en liten middagshvil og derretter en lite kveldstur, ble egentlig middagen helt perfekt.

Er det skikkelig fjelltur om man bare går ei mil på tre dager, og stort sett hviler?

Ja, definitivt! 🥰😍

Fjellet er så utrolig mye mer enn høye topper, dyrt utstyr, fancy klær og imponerende, fysiske prestasjoner.

Fjellet bare er det. Tar du deg tid i fjellet, kjenner du at du også bare er. Det lader batteriene.