Sol, varme, folkeliv og nye impulser

Nå synte jeg to soldager var hinsides deilig nå. Da er man ute, og mange folk er ute.❤️🥰😍

Jeg hadde en utrolig hyggelig dag på stranda i går, og en nydelig padletur i dag, selv om det krydde av båter. Det var tydeligvis flere enn meg som hadde lest værmeldingen!

Jeg har lært tre ting i dag.

Slippen i havna ved Blakstad ligger slett ikke nært porten. Ups, det er det fjerde jeg lærte.

Fordi det føltes uoverkommelig og bære kajakken så langt alene, spurte jeg tre fiskere som satt der om en av de hadde rygg til å hjelpe meg å bære kajakken bort. Jeg hadde nok en litt sånn tynn, forsiktig stemme, som i følge sønnene mine er aldeles noldus og fryktelig irriterende.

– Nei, svarte fiskeren bryskt, uten og snu seg.

Jeg ble litt snurt, men er alt for høflig til å krangle meg til hjelp, så jeg svarte bare:

-Å! Okay.

Denne gangen hadde jeg nok enda tynnere stemme, men det var mest for å kamuflere min gryende indignasjon. Jeg tuslet litt rundt for å se om jeg kom meg ut på vannet nært porten, men måtte resignere og løfte beistet for å bære det bortover. Da snur plutselig fiskeren seg og spør hva jeg egentlig spurte om, og sa at han godt kunne hjelpe meg å bære. Som sagt så gjort, og vi var like fornøyde begge to over hans gode gjerning.

Det viste seg at han hadde trodd jeg spurte om de hadde ringt etter hjelp. Et relativt uskyldig spørsmål det også, men i konteksten hvor de satt fredelig og fisket, var det ikke adekvat. Og med en litt forsiktig, tynn stemme på sutrete moldedialekt kan det har hørtes enda rarere ut, muligens. Kompisene hans hadde ikke tørt å si noe eller snu seg når han var så brysk, men hadde lurt på hvorfor han var det.

Jeg vet ikke, men jeg synes jeg har lært at det er langt igjen til personer som er innlagt i psykisk helsevern kan ta det som en selvfølge og bli møtt med samme respekt som de i somatiske sykehus. Jeg bare gjetter altså.

For så vidt visste jeg jo dette allerede, etter at bibliotekaren forklarte meg med laaangsom, høy stemme at jeg kunne finne personnummeret mitt på bankkortet mitt og dermed hadde håp om å få låne bøker, for ganske nøyaktig ett år siden. Bare fordi jeg hadde litt problemer med å orientere meg på et fremmed sted, og ba om hjelp, i stedet for å bruke opp energien min på å lete etter ei bokhylle selv.

Det andre jeg har lært, er at det er ei turpadlergruppe her i nabolaget. Ei gruppe hvor man møtes for å padle og kose seg rett og slett, og hvor selv vi med plastkajakk kan gli inn blant de andre. Jeg liker slike grupper.🥰

Jeg hadde nemlig funnet ei strand jeg hadde helt for meg selv, til tross for at sjøen var full av båter, med perfekt kveldssol selv om jeg bor på gærne sia av fjorden, og uten at noen hytteeiere kom og jagde meg. Der lå jeg og døset i to timer før det kom en gjeng med kajakkpadlere, som selvfølgelig også hadde lært dette om denne stranda. De var hyggelige og høflige, og så viste det seg altså at de var Vollen turpadlergruppe, som er en avdeling av Oslofjordmuseets venner. Nå er jeg venn med Oslofordmuseet fra dypet av hjertet jeg også, og har fått ei padlegruppe. Jeg har vært på jakt etter noen å padle med, for akkurat på Oslofjorden er det så mye båter og aldri den roen jeg fant på Mjøsa, så jeg kan like gjerne være litt sosial når jeg padler, samtidig som det føles tryggere. Jeg trives virkelig i Asker altså. Det er hyggelige folk overalt 😍

Da jeg kom inn på land etter fem timer, satt fiskerne der fortsatt, og de dro makrell så jeg ble helt misunnelig. Det bekreftet mine ikke vinteskapelige observasjoner blant Lobemanetene på Sjøstrand, når det ikke er andre folk som er ute og bader. Det er fortsatt fisk i Oslofjorden. Hvis vi renser litt bedre det vi trekker ned og skyller ut i sjøen nå, så er noen der nede som kan formere seg. Det er håp! Hvis myndighetene handler.

Forøvrig må jeg nesten fortelle en ting til. Jeg synes det er litt festlig og fascinerende dette sosioøkonomiske spennet som er i nabolaget rundt her. Det spenner fra Røkke og kompisene, eller det vil si de som ikke har flyttet til Sveits enda, til en hel haug med helt vanlige folk på den vanlige skalaen vi finner overalt. I år er det 30 år siden jeg begynte å jobbe i helsevesenet, og jeg har sett så mange mennesker både fysisk og psykisk strippet for all fasade og sosial tilhørighet, at for meg er folk folk. Jeg har ikke behov for å sparke verken opp eller ned, men litt småsparking i alle retninger er vel nøytralt.😅

Det er nok noen som har arvet hytter og hus langs sjøkanten, men det også mange potensielle sveitsere som holder til der, har jeg observert. Ei øy jeg padlet rundt i dag, er til å være øy her omkring utstyrt med relativt lite imponerende strandlinjer. Jeg padlet først forbi ei koselig bestemor med en liten unge som hilste og pratet, og deretter nærmet jeg meg ei brygge, hvitmalt og ut mot den åpne fjorden. På den satt det en mann.

I rettferdighetens navn vet jeg ikke om han vært inspirasjon til Exit eller om han har blitt inspirert, men han hadde altså en kritthvit, lang og myk slåbrok på seg der han satt lett tilbakelent med beina i kryss. Eksklusive solbriller som underbygget et tøft og tilfreds utrykk, uten et smil, han røkte sin sigar, drakk sin ettermiddagsdrink og lyttet til opera. Akkurat passe høyt til at alle i nærheten fikk det med seg, men lavt nok til å ikke plage naboene. Vi hadde ikke så mange av den typen i Veldrebygda der jeg har bodd noen år, så jeg har aldri sett noe slikt før jeg. 😅 Jeg ble superfascinert, men jeg bare latet som ingenting. Rettet opp ryggen i tilfelle det var skjult kamera på gang, og prøvde å padle elegant med riktig teknikk i tilfelle jeg havner på tik tok eller Nrk. Jeg er forøvrig helt enig med han i at den operaen virkelig kledde omgivelsene. Det var ikke Wagner, men noe lettere. Puccini kanskje.

En nydelig dag, og jeg virkelig elsker mitt nye nabolag.❤️