Hvit januar tar en blodrød vending

I dag har jeg rett og slett behov for å rante litt. Det er vel egentlig litt deilig, for det er jo et slags friskhetstegn det hos meg. 😅 Det er slett ikke normalt med så lite ranting som det har vært det siste året, men i fjor var det slik at jeg enten ikke hadde så mye å skrive eller rett og slett gjorde så mye (relativt sett for meg) i virkeligheten, at jeg ikke kunne bruke energi på å skrive.

Nå til dags er det skikkelig trendy med en hvit januar. Siden jeg ikke har noe alkoholkonsum å kutte, får jeg late som jeg er en del av trenden fordi jeg har hvit hage, med hvitrimede, staute trær. Jeg er forøvrig ikke særlig opptatt av å være trendy, for jeg har ikke helt skjønt akkurat det konseptet.  For meg er jaget etter å følge trender, en slags manglende modenhet og integritet. En slik som unge mennesker ofte har, og faktisk skal ha på veien mot å finne ut hvem de er.

Til tross for denne uskyldsrene, gnistrende og snøhvite starten på 2025, har jeg havnet i ei skikkelig rød uke! Blodrød! Og lærerik.

Lærdom i uke 3, 2025

Dette har jeg lært, og kan, som vanlig  helt gratis, gi følgende råd.

1) Det er sinnsykt bortkastet å piske seg selv. Driver du med det, slutt med det! Også de gangene du fortjener en aldri så liten rapp over selvgodheten og godt kan føle litt på skammen, bør du moderere selvplagingen. Det tar mye energi, er bortkastet energi, og det hjelper ingenting i selve situasjonen.

2) Noen ganger når man er ute og kjører, er det tryggest å ikke bremse. Dersom det er utrygt å bremse, er det en ekstrem fordel å ha lav fart. Er det underkjølt regn, kjør så sakte at du egentlig ikke trenger å berøre bremsepedalen i det hele tatt. 😅

3) Det offentlige helsevesenet er samfunnets vinnerlodd!! Vi må verne om det, og sørge for reformer som gjør at flinke fagfolk virkelig vil jobbe der. Blir det like dyrt å ta med ungene til legen som bikkja til veterinæren, vil kjerringråd få sin renessanse. Og kommende generasjoner vil ha mye mer enn egen psykisk helse å bekymre seg over. Det vil være arr etter dårlig behandlede sår, og skakke knokler etter skjeve bruddhelinger. Vi vil virkelig få en sosioøkonomisk helseforskjell, for å si det mildt.

Ei ulykke kommer sjelden alene

Jeg har ikke noe primstav med kunnskap om gamle merkedager, men om det sitter en luring det ute med primstav og breddfull av gammel kunnskap om at uke 3 predikerer hvordan resten av året blir, sletter jeg vedkommende fra livet mitt om hen sier så mye som et pip.

Foreløpig har jeg nemlig ikke blitt redusert til det nivået at det er runde med «tante rød uke» jeg har behov for å dele på internettet, selv om det kanskje faktisk er noe å skryte av når man er 51 år. (Jeg ble brått usikker, for det har jeg ikke tenkt på før nå😅.) Likevel har det altså vært mye blod, godt spredd i flekker over gulvene mine, og begynner det å lukte lik her om et par uker, må jeg nok leie ei rensemaskin for sofa og tepper. (Eller lete etter om det er ei død mus et sted)

Blodet kommer selvfølgelig fra yndige, skjønne, Frida. Et lite, ivrig graveøyeblikk over en isete snøklump, og vips fikk hun revet eller skåret på seg ei lita flenge i kanten på ei potepute. Slike kutt blør, og de blør mye!

Ikke nok med det. Der jeg stod sent i den kalde kvelden, med vindfanggulvet dekket av friske potespor i blod og raudlette kinn av kulde og stigende stress, visste jeg at min fine røde Pat-bil hadde en blinkende, rød oljelampe som flashet på dashbordet straks jeg låste opp bilen.

Prokrastinerings-kunstens forbannelse.

Fordi jeg alltid har kjørt gamle biler som bare kan kjøres på opphugging dersom det blir for dyrt å reparere dem (resultatet av alenemorøkonomi-logikk), vil jeg påstå at min portefølje med erfaringer av hva som kan skje med gamle biler, er fyldig og innholdsrik. Og min angst for bilverksted-regninger er selvfølgelig  proporsjonal med de erfaringene.

Det er faktisk så jeg egentlig kvalifiserer for en diagnose akkurat rundt dette med bilverksteder, om det var en egen diagnose for verkstedangst. Derfor har jeg altså aldri opplevd ei rød oljelampe. For jeg har skjønt at en bil alltid, alltid må ha nok olje, og jeg vet hvordan man peiler olje for å kontrollere det.

Jeg sa sågar til en som øvekjørte med meg i sommer da jeg viste han hvordan vi peiler olje:

–  Se på denne motoren her, det er litt oljesøl her, og når motoren ser slik ut er det ekstra viktig å peile oljen jevnlig for å sjekke at det ikke er lekkasje.

Tydeligvis så glemte jeg dette selv etter hvert som tiden gikk, til tross for at jeg har det lagret i hjernen og husker det nå. Jeg har aldri sett noe oljesøl under bilen, og har liksom ikke sett for meg at en fire år gammel bil skal svette olje og lekke både her og der. Dermed har jeg ikke bekymret meg, til tross for den skitne motoren
Før jeg stod med blinkende oljelampe ganske langt uti Veldreskogen, en søndagskveld i 19 minusgrader, etter nesten to timers tur i de samme nitten minusgradene.

Dere vet hvordan det er når man har vært lenge ute i skikkelig kulde? Du fryser ikke når du er i bevegelse, men blir nedkjølt likevel, samtidig som du blir fuktig både i undertrøyer og mamelukker. Da står du ikke og henger i veigrøfta og venter et par timer på bilberging med mindre motoren alt har skjært seg og ikke starter. Her ble det snakk om risiko for motorkollaps versus død dame og hund. For uten olje kan nemlig ikke motoren gå på tomgang for å varme opp kupeen.

I min visdom, som viste seg være ganske akseptabel, konkluderte jeg med at et varsel om å fylle olje og blinkende lampe, må inneha en viss buffer slik at ærlige folk i det minste kan få kjørt til et sted hvor det er papir for å peile oljen. Står det om motorlivet og akutt fare for motorhavari, forventer jeg en ildrød, stabilt lysende lampe og klar skrift i den meldingen som kommer opp på displayet med: SKRU AV MOTOREN!

Derfor kjørte jeg bare hjem, i god tro og med dyp angst. Angsten var trippel, og så dyp at den ble til en ren eksistensiell angst. En del var selvfølgelig angsten for ei eventuell regning dersom jeg nå altså tok feil, og motoren havarerte på vei hjem. Del to var at det skulle skje mens det fortsatt var eviglangt å gå hjem. Den tredje delen, og den desidert dypeste, sterkeste og mest lammende, var angsten for den pinlige, velfortjente skammen over å først ha kjørt tom bilen for olje, for deretter å ha kjørt avgårde med lysende oljelampe.

Jeg måtte selvfølgelig ha båret den skammen resten av livet, selv om en slik skam ville vært blytung. For det er nemlig en skam man ikke springer til psykologen med, men mer den velfortjente type skam du skal lære av. Men akk så flaut det hadde vært!

Da jeg kom helskinnet hjem med fortsatt brummende motor, var jeg så lettet at jeg på ingen måte følte for å kjøre videre til nærmeste bensinstasjon. Det er som kjent fort snakk om noen kilometer det, her på bygda. Jeg bestemte meg for å busse etter olje dagen etter, men da dagen kom viste det seg å være ladedag for meg.

Når de ladedagene dukker opp vet jeg aldri, men det er altså nok at jeg svir av noen ekstra kalorier fordi jeg får høyt adrenalinnivå, som for eksempel når jeg opplever en oljelampe som konkurrerer med fullmånelyset i gnistrende vakker og iskald vinterskog, og kjører nærmere mila med eksistensiell angst. 

Der jeg normalt ville pustet lettet ut over å ha overlevd, sovnet og våknet klar til ny dyst dagen etter, og plaget noen stakkars kolleger med verkstednevrosen min, er jeg nå litt som en bil med for lite olje. Jeg restituerer rett og slett ikke i normalt tempo, og funksjonene i kroppen skjærer seg helt om de ikke får påfyll.

Derfor ble dagen derpå slik dagen derpå brukte å være etter et realt harabald, selv om jeg altså ikke drikker og lever så sunt at jeg burde vært løftet frem som et forbilde av helsedirektoratet. Jeg kunne ikke busse etter noe frisk olje til bilen, men det var heller ikke noe problem. Alt, absolutt alt i livet mitt, er nå tilpasset et liv der jeg ikke vet når jeg virker. Slik må det altså være til dette jeg nå er rammet av går over, eller jeg får noe magisk behandling av legen.

(Jeg brukte forøvrig de timene det går buss i Veldrebygden (les skoletiden), på å google absolutt alt jeg kunne komme over om mulige årsaker til oljelampeblinking. Hvorfor gjøre det enkelt, når man kan skremme opp seg selv skikkelig? Det er ingenting som kan fóre en fobi som noen timer med Google. )

«Hakuna matata» tenkte jeg den mandagen mens bilen stod stille, helt til kvelden endte med et blodig vindfanggulv. Nå kan jeg fortelle at jeg liker å være litt opprørt så lenge det er trygt og ufarlig, og jeg har stor glede av å male fanden på veggen og  kose meg med innlevelse i alt som KUNNE skjedd. Jeg liker adrenalin, men det kan bli mye selv for meg når jeg allerede har godt aktivert adrenalinaktivitet blott til forlystelse, og det plutselig kommer en reell grunn til aktivering i tillegg.

Skomaker bli ved din lest

Det er ikke noe å få sammenbrudd av at en hund blør mye fra poten. Det er som når mennesker får et kutt over øyet. Fryktelig mye blod, trenger ikke å være alvorlig i det hele tatt. Men det er ikke min hund, og vi har som kjent ikke offentlige hundesykehus med døgnåpen veterinærvakt. Jeg hadde ikke bil til å kjøre til noe veterinærvakt, og ikke hadde jeg lyst å påføre noen søndagsnatt-takst-regninga fra veterinærvakta heller.

Samtidig ble jeg i virkeligheten veldig rolig der i vindfanget. Litt blod og en uavklart situasjon, vipper meg inn i profesjonell rolle jeg trives i og som jeg mestrer. Det er faktisk var deilig å kjenne at min indre, gamle sykepleier fortsatt lever.

Såret var etter mitt skjønn ikke noe som trengte sying, og jeg fikk fornøyd begynt å bruke opp ei førstehjelpspakke som sikkert uansett snart går ut på dato. Hadde det vært et menneskesår, hadde jeg stripset det, men det fungerer dårlig på en blodig pote. Uansett var det ikke være stelt at jeg kunne avblåse nødredning i forma av å skremme ut en hjelper med bil med nok olje i søndagsnatta, og tenkte «i morgon, i morgon, men ikkje i dag».

Jeg sov selvfølgelig dårlig på natta, men fikk busset meg avgårde med skolebussen neste formiddag, og fylte sekken med olje, kjølevæske (som Pat også trengte en påtår av), bandasjer og mye hundegodis, før jeg, vel vitende om at jeg kunne kjøre og dermed handle ut fra hundeeiers ønske, ringte og fortalte han at vi hadde hatt et lite uhell på kveldstur. Jeg sa også at jeg mente det var et sår som fint kunne heles ute veterinærtilsyn, så lenge jeg greide å holde det fri for betennelse.

Han fikk velge hva jeg skulle gjøre, og han valgte som ventet tur til veterinær. Ungene mine har nevnt et par ganger at de synes de fikk få turer til legevakta i oppveksten sammenlignet med andre unger de kjente, og selv mener mine barn at det ikke kom av at de hadde mindre alvorlige skader enn andre. Og slikt glemmer de ikke bare fordi de fyller 30 år.

Såret har jeg holdt infeksjonsfritt så langt, det er rent, det er allerede blitt mindre og veterinæren mente det nok ikke ville blitt sydd uansett om jeg hadde kommet inn med en gang. (Sår som trenger å bli sydd, bør inn til behandling så fort som mulig.) Det var en lettelse for meg som hadde en bitteliten skrape i selvtilliten etter oljeaffæren min. Jeg kjente faktisk litt på vurderingsevneangst på vei til veterinæren. Det kan jeg innrømme.

Den ble ikke dempet av at det hadde regnet i 7 minusgrader på morrakvisten, og det skjønte jeg borti bakken her. Den bakken her, den er fæl. Du kjører ikke der en hel vinter med piggfrie dekk har jeg brukt å si, og den er alltid full av spor etter folk som har kjørt i grøfta, og det er alltids blålys over bulkete biler der år om annet. Den har i tillegg verdensrekord i elgkrysninger. Det står alltid en elg på lur bak et tre, et gjerde eller bak midtstripa, som veien selvfølgelig ikke er bred nok til å få.

Særlig et parti er krevende. Sykler du der uten å tenke over det, føler du deg i knallform, for der er det bratt. Og veien er i tillegg liksom dosert, som svingen i en velodrom. Veldig upraktisk når du kommer i førti på vinteren.

… og for meg er lesten ikke vinterføre

Vel. Jeg har gode piggfrie dekk som fulgte med bilen da jeg kjøpte den. Varebildekk beregnet for tung last og helt nye i fjor, og absolutt ikke noe å klage på. Jeg kan derfor ikke bytte dem enda synes jeg, men nå skal jeg kjøpe kjetting!

I sakte fart kjørte jeg inn mot velodrompartiet, med nok motorolje, litt lite kjølevæske (jeg hadde kjøpt rød, som ikke kan blandes i blå) og høy «nervøs gnager faktor» etter alle påkjenningene de siste dagene. Kanskje det bare var en nervøs trekning eller jeg hadde en grunn til å hindre videre fartsøkning, i hvert fall trykket jeg forsiktig på bremsen.

Vips fikk bakparten schwung på seg, og ség ut på siden, over midtlinjen, prøvde å passere sjåfør, men sjåføren gjorde et eller annet så bakparten la seg parallelt med sjåfør, og holdt seg der til bilen stoppet. Et forsiktig forsøk på kjøre frem, endte i en ny seiltur, fortsatt med bakpart og sjåfør cirka i linje tvers over veien. I det bakparten lå an til å vinne og passerte sjåføren igjen, begynte vi også å gli mot jordet. Vi var i velodromkurvens episenter, og heldigvis stoppet bilen igjen helt av seg selv. Jeg kunne ikke gjøre noe.

Så stod jeg der da. Vel vitende at jeg kom til å lage et helvete for den stakkaren som eventuelt kom oppover, og lettet over at eventuelle nye sjåfører ovenfra ville se meg på lang avstand fordi Pat er heldigvis stor og rød, og veldig synlig.

Jeg ble litt skjelven, men om det er all yoga nidraen eller all isbadingen som hadde en stressmestrende effekt som hjalp meg der jeg satt, vet jeg ikke, uansett konkluderte jeg ganske pragmatisk med at jeg ikke kunne bli sittende på tvers i veien slik. Jeg skal absolutt ikke skryte på meg at jeg gjorde en mesterlig manøver, men  jeg bestemte meg for at det er bedre å vente på Falken i grøfta enn midt kjørebana til folk.

Jeg valgte meg et punkt i snøskavelen foran meg, og fikk bilen til å skli den veien jeg ville mot det punktet. Da ble jeg så selvsikker at jeg bare fortsatte å kjøre med et hjul i snøen som fortsatt lå ytterst på kanten. Det er dine greier når veien er isete, for den snøen for ofte litt feste så man ikke plutselig seiler sidelengs.

Deretter fikk jeg koblet om til manuell giring, og holdt meg rolig i første gir den siste kilometeren nedover, mens jeg innbitt og lydløst messet «Ikke faen om jeg bremser» som et hellig mantra, og pustet med dyp, beroligende magepust. 

Det gikk bra.

Jeg var så i water da jeg kom til veterinæren, at jeg forstod jeg hva hun sa, og jeg husker mye av det, jeg syntes hun var skikkelig flink og jeg fikk formidlet det jeg trengte å si på en forståelig måte. Det var ikke verst ut fra min målestokk.

Bittelitt ute var jeg nok, for jeg var overbevist om at jeg ikke hadde med meg mobiltelefon og bøkene jeg skulle levere på biblioteket i dag, og det hadde en særskilt kritisk betydning da jeg stod der med to resepter på apoteket, og det ikke var mulig å få ut smertestillende og  ormekur til hund, uten å ha med nasjonal id, og å vite fødselsnummeret til sønnen min som eier hunden. Jeg som er lykkelig bare jeg husker fødselsdagen hans!!

Jeg et lite sammenbrudd, men på en ganske vennlig og sikkert hjelpeløs måte som appellerte til omsorgskinstinktet bak disken. For jeg kunne ikke, ville ikke, nektet, å skulle kjøre hjem og ned til apoteket igjen den dagen. Selv om jeg både hadde fått fylt på kjølevæske og olje på bilen, hadde nok diesel og EGENTLIG har gode vinterdekk. Jeg skulle hjem og fyre, og gjøre som den stakkars, stakkars mann. Han sa «jeg legger meg og sover til denne dag er over», men det var før Netflix. Jeg skal å sove resten av dagen.

Jeg fikk til og med en medisin til meg selv som jeg MÅ ha fra i morgen, så hun bak diske tenkte nok det var lurt å holde meg hjemme noen dager. Takk, snille dame!

Privat helsehjelp koster

3230 har dette lille såret kostet sønnen min. Pluss alt jeg har brukt på bandasje. Han synes jeg er litt for dårlig til å bruke potesokker på hunden, og det kan jo se slik ut når et lite sår passerer godt over tre tusen kroner…

Samtidig kjenner jeg litt på at jeg heier på sunn fornuft. Dyr er som mennesker, polstrer du dem for hardt vil de bare tåle enda mindre. Uhell skjer. Uansett.

Og jeg står ved min vurdering, av at en tur på en glatt vei med isdekke og løssnø, ikke er farlig for hundepoter. Men en dag, når jeg synes det er forsvarlig å kjøre, skal jeg dra på Felleskjøpet å kjøpe raggsokker til bikkja. De sklir ikke, de blir ikke kalde og stive selv om de er våte, og hunden får god kontakt og mulighet til å spre tærne når hun trenger det.

I mellomtiden har jeg lært veldig mye om bandasjering og stell av poter hos veterinæren. Hun skjønte kanskje at jeg uansett ikke kom til å springe ned dørene for hvert minste, lille sår.

Nå skal jeg holde meg inne resten av uka. Jeg har mat og kaffe nok, og hunden må jo uansett gå minst mulig. Til helga har jeg dugnad her, fordi vi skal legge gulv. Jeg lover, på tro og ære med all manglende konsekvenstenkning jeg er utstyrt med, at selv jeg skjønner at jeg skal holde meg unna de elektriske sagene nå. 😁